Rapping krever mye lidenskap

2011-topic-music-ice-cube

Rapping er en kontroversiell kunstform der det ofte koker over fordi det er så mye lidenskap og følelser involvert. Ofte ser man rivalisering mellom ledende rappere, den mest klassiske av disse er vel rivaliseringen mellom Tupac og Biggie, men det finne mange andre eksempler og også metarivalisering som mellom Vestkysten og Østkysten i USA. Rappen har med sine lidenskapelige og ofte sinte uttrykk fått kjeft og kritikk fra mye rart her i verden, en kritikk som ble sinnrikt og lidenskapelig imøtegått av Ice Cube i sangen “Gangsta Rap Made Me Do It”.

Som annen musikk er også rap en kunstform som må forstås ut i fra sitt miljø og historiske opphav. Det er en subkultur som gjenspeiler at den ble til blant unge, svarte amerikanere fra trange kår, selv om langt fra alle rappere har hatt en så tøff oppvekst som de liker å gi inntrykk av (Drake er et nesten lattervekkende eksempel på det siste). Rappen har også en tilknytning til en enda mye eldre tradisjon, nemlig den afrikanske fortellertradisjonen som ofte ble brukt til å tale autoriteter midt i mot. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dagens rap har blitt veldig kommersialisert og i stor grad erobret av musikkindustrien og dens kapitalistiske imperativer.

Rappen er et lidenskapelig uttrykk fordi man synger om ting man har opplevd, ofte ting som oppleves som dypt urettferdige eller vanskelige. De som rapper bruker musikken på en terapeutisk måte samtidig som de ofte kombinerer det med et politisk budskap, og de legger virkelig følelsene sine i det kunstneriske arbeidet. Som rapper er det ikke nok å bare stå der å snakke om bitches og vifte med hundredollarsedler, selv om det til tider kan være lett å få det inntrykket. Det gjelder faktisk å uttrykke noe erfaringsnært om levd liv.